Flamenco er den kunstneriske og følsomme uttrykksformen som blander dans, vokal og gitarspill. Kanskje er det nettopp denne fortellerkunsten som mer enn noe symboliserer Spania og mest av alt Andalucía.
Flamenco er historiefortelling og nærmest å regne som selve sjelen i Andalucía. Det er en måte å dele hverdagsliv og sagn, hemmeligheter og skjulte beskjeder, gjennom poetiske tekster. Danserens rolle, er å tolke og gjenfortelle vokalistens ord gjennom sine bevegelser med hender, føtter, hofter og ansiktsuttrykk.
Inspirasjon fra ulike kulturer
Noen sier tradisjonen er persisk, andre sier flamsk, noen sier arabisk, atter andre vil si indisk. De fleste mener det var sigøynerne som startet med det, mens andre mener det var maurerne. I bunn og grunn har alle rett. For nå er vi ved kjernen av den mauriske arven, der alt henger sammen med alt.
Spør du min tolk og lokale reiseguide i Andalucía, Trinidad Blanco (Trini), vil hun svare: –Flamenco kommer herfra! Det kunne ikke oppstått noe annet sted.
Det var nemlig her de ulike inspirasjonskildene møttes i tid og rom. Derfor finner vi spor av indisk, av arabisk, av flamsk, av persisk, av karibisk. – Vi finner også jødiske elementer i flamencoen, forteller Trini, som har god kunnskap om kunstformen.
De forfulgtes uttrykksform
Noen mener flamenco handler om dansen, noen om gitarspillet, andre om sangen. Også her er ikke Trini i tvil: – Det handler først og fremst om vokalen, om teksten. Det var slik de kunne huske hvor de kom fra. Det var slik de kunne fortelle sin historie.
Flamenco er de forfulgtes kunstart. Den er formet av de som falt utenfor, de som var utstøtt, forfulgt og uønsket. Og i løpet av tiden som har gått i Andalucía – eller al-Andalus – har de vært mange. Det har vært maurerne, moriskene (omvendte muslimer), det har vært jødene, det har vært sigøynerne, det har vært slavene. På 1400-tallet var de alle i samme båt; de ekskluderte og mindreverdige.
Flamenco er fra Andalucía
Flamenco finnes ingen andre steder enn her, der al-Andalus var. I dag finnes det utøvere også andre steder i verden. Men som Trini sier: – Det er mange som er teknisk gode. Men de beste, de finner du her, i Andalucía.
Hun mener det handler om å «ha det i blodet», nedarvet, som en del av sin historie. Som om det er en del av deres DNA. De føler, de puster flamenco.
– De er Andalucías voktere, mener Trini. Det er ikke sikkert de vet det selv, legger hun til.
Men det er denne kunstformen som har tatt vare på mye av tradisjonen og historien i Andalucía. Det er ikke uten grunn at Unesco valgte å inkludere flamenco på listen over vår immaterielle verdensarv. Slik er flamenco også en del av vår alles felles arv – hele menneskeheten.
Opprør gjennom musikk, sang og klapping
For å komme til kjernen av kunstformen, handler det om å lytte. Vi finner historien i arabiske innslag, som Óle!, som ble en omskriving av Allah, muslimenes kall på Gud. Andre kilder mener det kommer av wa-allah! (som betyr Å, Gud).
Vi finner det indiske innslaget i dansen, der vi ser hvordan hendene spiller en viktig rolle. Det kommer fra sigøynerne. Og vi hører det i lyrikken, som var fylt av skjult informasjon. Det var slik de kunne fortelle sine historier – og er derfor også ofte vanskelig å forstå, selv for spanjoler.
– Det er noen veldig magisk ved flamenco, sier Trini. I de lavere klassene begynte de å gjøre opprør slik, gjennom musikken, sangen og klappingen med hendene. Slik kunne de undertrykte holde sine tradisjoner, fortellinger og historier om hvem de var, selv i et kristen undertrykkende samfunn.
En miks av kulturuttrykk
På samme vis som det finnes mange teorier om opphavet, finnes det også mange meninger om hvor den mest ekte flamencoen er å finne i Andalucía. Noen mener bestemt du ikke finner den noe annet sted enn på en tabanco i Jerez. Andre viser til hulene i Sacromonte ved Granada, der sigøynerne holder til. Atter andre holder en knapp på Sevilla. Nok en gang, vil Trini si: – Det kommer an på. Hun forklarer hvordan flamenco rommer så mye, og hvordan musikkformen og kunstformen antar mange ulike former og retninger.
Noen artister har tatt det lenger, de blander popmusikk og hip hop med flamenco. Det skjer ikke uten kommentarer og reaksjoner. Men det er som vi kan se andre steder, ved andre kunstformer: kulturer endres, det gjør også kulturelle uttrykk. Det er i bevegelse, slik vi mennesker er. Sånn sett kan man se moderne uttrykksformer for flamenco nettopp slik kjernen i flamencoen er: som en miks av kulturuttrykk.
På tabanco i Jerez de la Frontera
Trini tar meg med til en tabanco i Jerez de la Frontera. Om ikke dette er den eneste eller mest originale måten å oppleve flamenco på, er det en av de beste og mest tradisjonsrike vi finner i dagens Andalucía. Jeg er spent: Jeg har sett flamenco tre ganger før; en gang på en tradisjonell tablao i Madrid, en gang på en mindre tablao i Marbella og en gang på Palau de la Música i Barcelona.
Det er med andre ord tre utmerkede steder å oppleve flamenco, nettopp fordi de hyrer så dyktige artister. Alle tre ganger har jeg hatt store kulturopplevelser med denne kunstformen. Kan kveldens opplevelse virkelig overgå det?
Vi går inn en brun dør, under et skilt malt med ordene Tabanco el Pasaje. Det første som møter meg, er en lang, brun bardisk og tønner med sherry. På en tabanco får man servert tørr sherry rett fra tønna (vi er tross alt i sherryens opphavsområde). Her får vi også skinker og pølser servert som tapas på et enkelt flak matpapir.
PS! Er du interessert i å lese om spansk vinkultur? Les mer her!
En bar med en scene
Rundt hjørnet ser jeg en annen del av baren. Her er en scene i enden, der noen stoler og små bord er satt opp i rekker foran scenen. På scenen står noen fargerike stoler stilt opp under nok et fargerikt malt skilt. Fotografier av det jeg antar er vokalister og gitarister pryder veggen. Jeg får en fornemmelse av at det er kjente stjerner som har opptrått her. Mens vi venter, får vi serveringen ved bordet, og vi koser oss glugg allerede.
Fire artister ankommer scenen kort tid etter; to dansere, en sanger og en gitarist. Showet starter med gitarspill, klapping og tilrop. Det er gitaristens tid å skinne først (og viser det seg, sist). Jesús Agarrado El Guardia skaper god stemning med sitt gitarspill, de tre andres klapping og tilrop er med på å skape energi. Neste mann ut er sangeren, Álvaro Valle. Jesus spiller til, danserne Daily Fuguet og María Moreno sitter fortsatt. De klapper i hendene, dunker takten i scenen med føttene. Alvero gir alt han har – og plutselig reiser Maria seg: Dansen kan starte, midt i låta, som ble hun revet ut av stolen av ren inspirasjon. Kanskje var det slik det var?
En lidenskapelig dans
Det steppes, det svinges, det snurres og klappes. Hendene hennes danser i lufta, hun knipser med fingrene, hun stamper med føttene. Hun stiller seg rett opp og ned, truter med munnen, vrikker på rompa, vifter med skjørtet, slår seg på lårene. Hun er energi! Hun er vakker! Hun er modig! Det hun skaper der oppe er til å kjenne og føle på for oss som sitter i salen.
Det er så jeg blir beveget, jeg kjenner klumpen i halsen og øynene som blir blanke, helt plutselig – og jeg vet ikke hvorfor. Jeg forstår ikke hva han synger, eller hva hun uttrykker gjennom sin dans, men det er noe i denne dansen, dette gitarspillet, denne teksten og vokalen som møter noe dypt i meg.
Etterpå sier Trini til meg ganske enkelt: – Hvis du blir emosjonell når du opplever flamenco, betyr det at du forsto. Selv vi spanjoler forstår ikke alltid ordene, men vi skjønner det emosjonelt.
Ja, jeg forsto nok. Eller noe i meg forsto. Det var uten tvil en opplevelse. Om den var større eller bedre enn den jeg så i Barcelona noen måneder tidligere, er jeg ikke helt sikker på. Men denne var mer intim – og den opplevdes kanskje litt mer ekte og tradisjonell her på en kneipe i Jerez de la Frontera – enn det føltes i en større sal mellom turister i en lekkert opplyst Unesco-listet bygning i Barcelona. Men jeg ville ikke vært noen av dem foruten.
Flamenco – noen fakta
- innskrevet på Unescos liste over immateriell verdensarv i 2010
- Andalucía er selve kjerneområdet for flamenco, men den har også utspring i Murcia and Extremadura
- cante er den emosjonelle sangen, utført av en mannlig eller kvinnelig vokalist, vanligvis sittende, uten backing og kan være uttrykk for glede, sorg, tragedie, frykt og andre former for menneskelige følelser
- baile er dansen, som gir uttrykk for lidenskap og flørt og uttrykker mange situasjoner og spenner fra glede til sørgmodighet. Teknikken varierer og danseren kan være kvinne eller mann
- toque er gitarspillerens rolle
Kilder til saken
Til denne saken har jeg intervjuet Trinidad Blanco, som er erfaren reiseguide med spesialkompetanse innen blant annet flamenco, samt flamencodanser Daily Fuguet. Kilder i tillegg til egne opplevelser og personlige intervjuer: snl.no/flamenco, Stavanger Aftenblad 16.06.2000, unesco.org, britannica.com
I en serie artikler jeg gjorde research til våren 2023 utforsket jeg Andalucias mauriske arv. Prosjektet ble støttet av FEDER, Spanias turistråd og Turistkontoret i Andalucia. Denne artikkelen ble første gang publisert 14.04.2023. Lettere revidert februar 2026.