En bilferie i Sør-Italias Puglia byr på flotte naturopplevelser, sjarmerende småbyliv og smaken av det gode liv. Denne mini-guiden til bilferie i Puglia tar med deg sentrale deler og opplevelser i Gargano og Salento.
Gargano ligger nord på hælen av Italia, der hvor klippene rager opp av havet og naturen er som mest variert og dramatisk. Salento er mer skjermet, har færre turister, lavere priser og idylliske strender.
Vi lander ved Bari og drar straks nordover, hvor vi starter vår lille roadtip gjennom Puglias vakre og kontrastfylte landskap.
Merk at dette er en sammenfatning av en lengre artikkelserie første gang publisert i 2012. Jeg har derfor valgt å utelate det som oppfattes som «dagsaktuelle» reisetips, som restauranter og overnattingssteder. Her er det fokus på lokalmat og steder å besøke.
Kontrastfylte Puglia
Flatt, tørt jordbruksland. Stolte klippeformasjoner som rager opp over langstrakte, finkornete sandstrender langs kysten mot Adriaterhavet. Olivenlunder, vinranker og kaktuser. Solbrente åkerflekker, salamandre, og den taktfaste rytmen fra gresshoppene etter hvert som temperaturen stiger utover dagen.
Som perler på en snor ligger de vakreste hvitvaskede middelalderbyer og titter ut mot havet. Pittoreske, gresk- og arabisk-inspirerte og større enn jeg hadde forventet.
Forlatt på dagtid i solens hete. Fylt med glade solbrune ferierende italienere på kveldstid. Men går du en gate nedenfor hovedgata, er atmosfæren en helt annen. Stille ro, nabokonene i rolig passiar på trammen, små barn som leker under gatelys. Klesvasken er tatt inn for kvelden, dagens siste måltid er fortært og ryddet unna.
Der salt betyr lykke
– Salt is for lucky, sa vår vertinne da vi sjekket inn første natt her på hælen.
Like innenfor døra til rommet hun viste oss inn i sto et digert fat fylt med grovkornet salt, hentet opp like ved kysten hvor vi befant oss.
– Puglians are very superstitious, forklarte hun videre.
Så heldige de er da, tenker jeg for meg selv. De har tross alt saltproduksjon langs egen kyststripe i stor skala. Puglianere må følge seg som verdens heldigste folkeslag!
Til tross for soltørre marker, til dels brunsvidde buskvekster og heten, denne tørre fornemmelsen av luft slik vi finner den i arabiske stater, er det merkverdig fruktbart her langt sør ved Adriaterhavet.
Olivenoljeprodusenten i Sør-Italia
Oliventrærne skal visst trives særdeles godt her. Gamle stammer snor seg knoklete og skakke oppover fra den rustrøde jorda, strekker sine krumme fingre ut i luften og vifter lett med sølvstenkte blader i den dirrende heten.
Det sies at rundt 20 % av Italias olivenolje kommer fra Puglia og Calabria. Mesteparten av Italias fisk er hentet langs kysten her, hvor også fennikel, kirsebær, druer, tomater og andre jordbruksprodukter trives så godt.
Lokalmaten «cucina povera»
Den typiske lokale maten vi finner her blir gjerne kalt cucina povera («de fattiges kost»). Her serveres gjerne pizza ,og pasta laget på mel og vann. Området er rikt på fisk og grønnsaker. Men det serveres også grillet lam og skinker av ulike slag.
Puglia er ikke mest kjent for sin vinproduksjon – til det er konkurransen fra Toscana og Piemonte for stor. Men vi lider slett ingen nød. En kvart liter husets vin til et par-tre euro sklir lett ned i varmen her.
Varme dager og salt hav
Kroppene våre flyter lett, så lett, i det tempererte glassklare vannet. Havet er så salt at det svir i øyne og neser om man får en bølge over seg.
Strendene bukter seg mellom klipper av kalkstein, med grotter som lokker familier og vennegjenger til seg. Mennesker i alle aldre bader og oppsøker skyggen på land under en parasoll eller i ly av klippene. Så tusler de hjemover igjen til kjøligere rom, for en liten siesta, ettermiddagshvil som varer frem til mørket etter hvert siger på. Da blir atter mer levelig å oppholde seg i igjen.
8 steder å besøke i Puglia
Vieste
Vieste er større by som stadig vokser. Gamlebyen ligger vakker, hvit og velholdt på toppen av en ås ved kysten. Med campingområder på rad og rekke sør for byen, en økende bebyggelse og stadig flere hotell under oppføring nord for byen, er det ikke rart det er tett av folk på kveldstid i byens gater.
Det er lite som minner om byens en gang så blodige hendelse: Vieste var tidligere gresk koloni og romersk kommune og bispesete, invadert av den tyrkiske piraten Dragut. I 1554 sørget han for å halshogge 5 000 mennesker utenfor byens katedral.
Peschici
Peschici ligger lenger nord, er mindre enn Vieste og har flotte strender mellom dramatiske klipper og grotter på begge sider av byen. Her finner vi oss et krypinn for et par netter.
Ristorante Porto di Basso* serverer ikke bare herlige retter. Her finner vi også husrom (eller en suite til leie) med fantastisk utsikt ut over Adriaterhavet.
*(Denne restauranten finnes fortsatt. Om de har utleie av rom ennå, vet jeg derimot ikke).
Monte Sant’ Angelo
Høyt oppe i fjellene sør for Vieste finner vi Monte Sant’Angelo, en av Europas viktigste pilegrimsmål. Det har sin forklaring i at erkeengelen St. Michael en gang i år 490 viste seg for biskopen av Siponto. Tre år senere ble kirken i byen oppført på akkurat det stedet engelen viste seg.
Nå kommer busslaster med turister og kirkegjengere hit for å besøke Santuario di San Michele, her den ligger på en høyde 796 moh. Små butikker langs de små smauene selger kitch-hellige gjenstander og bønnesmykker.
Byen har en særegen atmosfære, sjarmerende restauranter som serverer lokal mat som orichiette (pasta), ost og kjøtt. Her er det også fantastisk utsikt over det soltørre fjellandskapet, skogen, åkre, Manfredonia-gulfen og det store blå havet i det fjerne.
Trani
Trani kalles Puglias perle, og er mest kjent for sin stolte katedral som rager ute ved havet. Elegant, velholdt og vakker by med en flott havn for besøkende og fiskebåter.
Her kommer yachtene inn. Gjester går i land for å spise på de mange gode og elegante restaurantene langs havnen.
Smauene bak byr på eksklusive butikker med merkevarer. Slett ikke så ulikt Frankrikes St. Tropez, mens arkitekturen i Trani bærer større preg av gammel rikdom enn dens franske motpol. Dessverre ligger også industrien tett på Trani, noe som gjør at vi velger bort byen som utgangspunkt for et par dager på stranden.
Vi reiser videre sørover. Vi skal til eventyrlandet Alberobello!
Alberobello
Jeg kjenner meg som Gulliver … men også som en av de syv små dverger i eventyret. Jeg føler meg som en kjempe, snart en maur. Jeg er som Alice i Eventyrland.
Var det ikke for de mange andre turistene rundt meg, ville jeg nok fort lurt på om ikke bilen hadde spilt oss et puss i dag. Det er som om vi har forflyttet oss – ikke bare mange mil på veien – men også i tid og rom, til en parallell, eventyrlig og merkelig verden.
For så merkelig er det faktisk å gå rundt i gatene her i Alberobello. En by i fjellene i Puglia, representert på Unescos verdensarv-liste og kjent for sine mer enn tusen hus kalt trulli.
Puglias største turistattraksjon
Men så er vi ikke alene fra den verden jeg kjenner. Her er også italienske, noen få tyske og en del japanske turister. Alle har de kameralinsa parat. De fleste av dem brakt hit opp i fjellene med buss. De har tydelig begrenset tid til å forevige disse rare små bygningene ingen av oss har sett før. Med linsa fyrer de løs. Snart her, snart der. Klikk, klikk.
Her i trulli-land lever og bor albarelloene. I disse eldgamle bygningene, nå modernisert, men godt ivaretatt. Mange av de små trullis er gjort om til turistsjapper hvor det selges enda mindre trullis til å ha med hjem i lomma eller kofferten. Den største trullien i Puglia ligger her i byen, som en av de få som går over to etasjer.
Bygningene er fra det 14. århundre, sannsynligvis er de fleste enda eldre. Faktisk er byggeteknikken som ble brukt så gammel at den omtales allerede tilbake i 1. Mosebok.
Husene er bygget i en helt spesiell byggestil, med steiner som takheller lagt i sirkel, som små spisse hatter på de ellers nokså firkantede grunnmurene. Vi flytter inn i en av dem. I hvert fall for en natt.
Gallipoli
– Gamberi fresco! Gamberi fresco!
Det lukter umiskjennelig av fisk her nede ved havna der fiskeselgerne står tett i tett med sine boder. De tilbyr dagens fangst etter alle kunstens regler. Blåskjell. Reker. Akkar og blekksprut. Sverdfisk. Det siste finner vi på enhver restaurant over hele Puglia. Åpenbart en fisk som trives her i farvannet. En stor fisk, som kan mette mange mager.
En fiskehandler tar et godt tak i sverdet på dagens største fangst – og poserer villig for meg og mitt kamera. Isbitene som danner en kjølig seng for sjømaten smelter fort her i varmen. Vann i lange bekker tørker fortere enn man får fylt på mer is. Jeg kjenner neseborene vibrere i det jeg iakttar nabobodens utvalg av akkar.
Gallipoli er en fiskelandsby med rundt 20 000 innbyggere. Det har sitt historiske sentrum på en øy, godt skjermet av høye murer som opp igjennom historien har gjort sitt for å beskytte innbyggere mot angripere til sjøs. Navnet stammer fra gresk og betyr «vakker by» Og det er det også – om man ser bort fra dens moderne tilvekst over broa som binder øy og land sammen.
Byen er et perfekt utgangspunkt for daglige ferder til strendene som ligger ved byen. Likevel er ikke Gallipoli min personlige favoritt her i Salento. Til det er det for mange andre, mindre byer som frister min oppmerksomhet – like nær sjø og strandliv, men ytterligere sjarmerende.
Otranto
På den andre siden av hælen, med Adriaterhavet som nærmeste nabo, ligger Otranto. Byen har 5 000 innbyggere, flotte strender midt i byen og en elegant atmosfære.
Den hvite og sandfargede gamlebyen ligger på en liten høyde ved sjøen, ser ut over bukta som rommer flotte strender midt i byen, en båtpark og frakteskip som ankrer opp en gang i blant.
Her ligger også det Lonely Planet hevder er Italias flotteste strand, Baia dei Turchi. Med finkornet sand, klippeformasjoner og grønn vegetasjon som bakteppe kan jeg gjerne stemme i det.
Santa Maria de Leuca
Men min badefavoritt fant jeg i stedet i Santa Maria de Leuca, hvor dette bildet er fra.
Leuca ligger så langt sør en kan komme på hælen, og midt i bukta av byen, som overvåkes av det høye, hvite fyrtårnet, møter Adriaterhavet Det ioniske hav.
Det er ikke hver dag man kan skryte av å svømme fra et av til et annet – men det kan jeg nå!
Her er vakkert og enda mindre turisme og en elegant arkitektur. En rekke større villaer fra siste halvdel av 1800-tallet er fortsatt i bruk. De representerer flere stilarter, som toscansk, ionisk, gotisk, fransk og arabisk.
Vi nærmer oss veis ende, som tilbringes med en siste natt i Lecce – storbyen i Puglia og Sør-Italias svar på Firenze.
Hvordan reise til Puglia
Vi valgte å fly til Bari og returnere fra Brindisi. Vi leide bil og booket overnatting underveis.
Se kart for vår kjørerute på MyMaps her
Beste tid å dra: Høst og vår. Unngå sommer (juli og august) da det fort kan bli veldig varmt så langt sør.
Denne artikkelen er en sammenfatning av en artikkelserie første gang publisert tilbake i 2012. Dermed er der ikke tips til steder å spise eller bo, men snarere hvilke steder det er verdt å stoppe innom. Se eventuelt turistkontorets offisielle nettside for mer informasjon.