Aldri før har jeg opplevd det tydeligere at det å være på reise er selve målet med reisen. For det er nettopp mens man er underveis på reise i Sri Lanka man opplever livet, landet, naturen og kulturen på denne øya sør for India. 

Sri Lanka, også kalt ‘Perlen i det indiske hav’, har et særdeles variert landskap og kultur. De smilende menneskene, som sammen med sine indiske naboer har for vane å vugge med hodet, er gjestfrie og nysgjerrige på oss som er på besøk. Så er de også selv noe av høydepunktet ved en reise til hjemlandet deres.

Men det er også det nevnte landskapet og kulturen, strendene, teen som dyrkes, maten som serveres og de historiske, storslåtte monumentene.

Sri Lanka er uten tvil et enestående land å reise rundt i, og vi merker det umiddelbart etter ankomst. Og det vokser bare mer og mer på oss, desto lenger inn i landet vi kommer.

Vi starter i Unseco-byen Galle og med turistbyen Unawathunas bohemske atmosfære. Vi reiser videre, forbi vaiende palmer, fiskere på stylter i havet og idylliske folketomme strender. Vi passerer tåkelagte fjelltopper og teplantasjer. Vi kjører opp og ned, sving etter sving. 

Vi møter selgere i enkle skur som selger kokosnøtter, bananer, nøtter og annen frukt. Vi besøker enda flere Unesco-destinasjoner, vi drar på safari, vi går toppturer, besøker hellige steder og forhistoriske ruinbyer underveis. Vi møter sjåfører og hotellansatte, servitører og mannen i gata. Vi møter tamiler og singhalesere, vi møter muslimer, buddhister, hinduister og katolikker.

Vi stopper for en matbit på et lokalt bakeri hvor få eller ingen turister setter sine føtter, vi stopper på et utsiktspunkt for å ta bilder og vi møter synlig skrubbsultne og fattige tiggende små barn på det neste.

Møtet gjør stort inntrykk og det er med en reell opplevelse av fortvilelse og tilbakelagt tørr kjeks i hendene på små og snørrete barnehender jeg fortsatt med tårer i øynene ser skolebarn i prikkfrie, rene og nystrøkne, hvite skoleuniformer rundt neste sving. Livet er ikke rettferdig hverken her eller i verden ellers, og forskjellen mellom holden og fattig er også en del av livet på Sri Lanka.

I et land som har vært koloni under portugisisk, nederlandsk og britisk herredømme, bærer Sri Lanka også på en kulturhistorie med innflytelse fra Europa. Mens portugiserne var de første europeere som kom og startet handel herfra, ble landet etter hvert overgitt til nederlenderne.

Deres tilstedeværelse er fortsatt godt synlig og eksemplifisert i Unesco-byen Galle. Senere kom britene, som vi ser tydelige tegn til i te-landskapet i Hill Country og Nuwara Eliya og deres innføring av venstrekjøring langs veiene.

Rent bortsett fra at det i regelen er venstrekjøring og, som i Storbritannia, rattet er plassert på høyre side i bilene, er det i realiteten vel så mye midt i veibanen, i høyre kjørefelt, samt delvis utenfor veibanen bilene, bussene og tuktukene kjører.

Men det er ikke bare fire- og trehjulinger med motor som har livets rett gatelangs på Sri Lanka. Til tross for at de skranglete og gamle bussene som pumper ut tjukk, svart eksos ser ut til å trone høyest i hierarkiet, viker man til sides for hester, kyr, villsvin, bøfler og elefanter som tar asfalten i bruk. Med og uten sin mahoot. Ville som tamme. For på Sri Lanka lever også elefanten fritt, i jungelen. Og de krysser mer enn gjerne veien.

Det gjør da også apekattene, krokodillene, øglene og andre store krypdyr. Og selvsagt hunder, som vi ser like ofte som apekattene. Vi opplever det som at mennesker og dyr lever som i en symbiose her på øya, der dyrene i høy grad blir verdsatt og respektert. Men i visse deler av landet er elefanten en trussel for menneskene – og omvendt. Men det tilhører et annet kapittel om livet på Sri Lanka.

For nå er vi på reise. Vi drar fra sted til sted, med bil etter bil. Den ene dårligere enn den forrige. Underveis fra et sted til et annet stopper vi gjerne for å be om beskyttelse på resten av reisen i et tempel. Sjåføren fløyter titt og ofte og alltid før neste sving for å varsle at «nå kommer jeg!».

Iblant må bilen rygge, det er for smale veier for to å passere. Gjentatte ganger stopper trafikken opp midt i en by vi kun skal passere. Der ser jeg kvinner i fargesterke, vakre stoffer, jeg ser et lite krydderutsalg i en vegg og jeg ser tuktukene smyge seg frem mellom bilene. Det er fortsatt ingen selvfølge at veistrekningen er asfaltert, men det jobbes det med.

Vi fikk aldri tatt den planlagte togturen fra Ella til Kandy. Men jeg er ikke i tvil: hva jeg har sett og opplevd kan best gjøres gjennom ruta på en bil. Og ikke minst kommer vi til på de rareste, mest kronglete steder.

En to-ukers reise på Sri Lanka nærmer seg slutten. Vi har sett så mye, reist så mye, opplevd så mye. Jeg har sett et land som er i endring. Stor endring. Hvordan vil det være her, om fem, ti år?

Forkortet, eller uendret per februar 2026